At Høyre vil og kan være et arbeidsparti, et parti som jobber for norsk næringsliv og skaper vekst, er det vel ganske mange som er enige i. Men å velge et navn som er nesten kliss likt sin argeste konkurrent og så bruke dette som en nettadresse. Er det så lurt?

Kanskje funker det som en «one-off» slik vi så sist fredag. Du får oppslaget ditt, vi trekker på smilebåndet og så dør det ut? Eller skal dette virkelig bli en nettadresse som menigheten og nye velgere skal bruke? I så tilfelle tror jeg man begir seg ut på en ganske kronglete vei.

For hva skjer hvis Høyre skal etablere denne nettadressen? Jo, de må gjenta og gjenta budskapet. De må begynne å markedsføre nettadressen. Trykke det på materiellet sitt, spre det i sosiale medier og sluse folk inn på sidene sine under navnet Arbeidspartiet. For selv om adressen tar deg til Høyres vanlige nettsider er det vel der de skal legge ut budskap rettet mot fagbevegelsen og «arbeiderne»? Kort sagt, en nettadresse bør frontes i mange kanaler og det over tid for å etablere seg. Men hva skjer hvis Høyre gjør det med arbeidspartiet.no? Begynner de ikke da å “brande” noe som høres veldig ut som konkurrenten sin?

Etablerte kanaler og faste plattformer hvor du er sikker på å treffer dine målgrupper er noe av det viktigste å besitte for oss som driver med kommunikasjon. Det kan ta år å bygge slike plattformer og gjøre en nettadresse kjent. Du må ha tålmodighet og du må jobbe mye med innholdet. Er det da lurt å lansere noe som kanskje forvirrer velgerne og tar oppmerksomheten bort fra moderskipets hoyre.no? Jeg er veldig usikker. Ville en privat bedrift gjort noe lignende? Jeg tviler.

Og hva skjer når en velger, som synes Arbeidspartiet har mye å fare med, står i valglokalet og skal stemme? Velger han listen fra Høyre eller listen hvis navn er nesten helt likt? Kanskje en litt søkt problemstilling, men ikke helt utenkelig.

Vel vel, dette er kanskje strategier vi må venne oss til? Du kan jo sjekke hvor du havner med denne www.regjeringen.com

Hvis du vil lese mer om hva vi ser etter i en kommunikasjonsrådgiver er det bare å følge lenken, det samme gjør du om du er nysgjerrig på jobben som digital rådgiver.

Og skulle du kjenne noen som du tror bør jobbe hos oss, tips dem da vel?!?

For å bli hørt gjennom ruskevær må man rope høyt. Og det er et høyt lydnivå blant «ekspertene» der ute: ”HÆ?! Er du ikke på Facebook! Har du ikke hørt om Pinterest? Du MÅ jo ha din egen YouTube-kanal. Skap engasjerende dialog! Hva! Har du ikke en SoMe-strategi?!”

En blir sliten av å stå i stormen. Da kan det være greit å minne seg selv på at kommunikasjon sjelden har vært et mål i seg selv, men et middel for å oppnå noe. For å informere publikum eller selskapets eiere, for å bedre kunderelasjoner, for å gjøre noe kjent eller styrke et frynsete omdømme.

Det samme gjelder kanalene. De er budbringerens verktøy. Kravene til deg som kommunikasjonsleder endres ikke på grunn av nye verktøy, men fordi kundeforventningene er i endring.

Det første jeg minner meg på hver dag jeg oppdager en ny kanal eller et leser et nytt eksperttips er at antall ører og øyne der ute er nøyaktig det samme som før. Selv om kanalene formerer seg er det fremdeles like mange (få) personer i målgruppen til mine oppdragsgivere. Dersom stadig nye plattformer skal tas i bruk risikerer du å gå av deg skoa i å kommunisere i et stadig økende antall kanaler til nøyaktig samme antall mennesker som før. ColorLine meldte nylig at de ”ikke hadde ressurser til å svare alle på Facebook” fordi de måtte prioritere telefonhenvendelser.

De endrede kundeforventingene gjør at du nå må revurdere kanalene du bruker. Det arbeidet starter med en grundig målgruppeanalyse. Sats på research om du ikke allerede har gjort det. Kartlegg og ikke nøy deg med omtrentligheter eller gjetninger. Her må det kjøres fokusgrupper og representative undersøkelser. Mapp ut alt du finner; Er denne delen av målgruppen aktive brukere av ny teknologi? Hvem treffer jeg hvor? Hva slags informasjon/kommunikasjon forventer denne målgruppen? Er det noen ”pack leaders” her? Hvordan kommuniserte jeg med dem før? Hvordan kan jeg skape sterkere bånd til denne gruppen i eksisterende og nye kanaler?

Alt du finner skal du bruke til å legge en ny kanalstrategi. Du vil garantert også få ny verdifull kunnskap og ideer om hvordan du skal kommunisere – ikke bare hvor.

Analysen vil i de aller fleste tilfeller vise at det har nå dukket frem noen – og jeg understreker noen mennesker – som er åpne for en tettere tilknytning til deg enn før. La oss kalle dem de ”engasjerte”. Du må bruke tid på å velge riktige kanaler og på å lage innholdsstrategier som lar denne gruppen knytte nærere relasjoner til deg.

Jeg skal ikke underslå at nettopp det er vanskelig. De færreste av oss har behov for å interagere med selskaper og merkevarer til daglig (En undersøkelse av den australske think-tanken Ehrenberg-Bass Institute, viser at kun 1% av kundene til 200 utvalgte top brands på Facebook engasjerer seg med merkevaren.) Olivier Blanchard har skrevet godt om dette på sin blogg.

Målgruppeanalysen din vil også finne en stor del tause ”kikkere”. Jeg er ikke nødvendigvis enig i at disse på død og liv må mobiliseres og konverteres til aktive bidragsytere. La dem være i fred. Disse utgjør menigheten din. Du kan informere dem, og de lytter. Det holder. Ikke tving dem til å interagere dersom de helst vil bli latt være i fred.

Først når du virkelig kjenner målgruppen din gir det mening å spørre seg hvorvidt en Facebook-side, Youtube, LinkedIn eller Pinterest kan bidra til måloppnåelse.

Kanskje finner du ut at FB-siden i større grad skal by på menneskelige historier, mens kundemagasinet skal konverteres til videosendinger på YouTube. Lindex, H&M, skobutikker, bokhandler, reiselivsaktører og andre visuelle selskaper kan sikkert skape mye trafikk og kanskje også konverteringer av å bruke Pinterest.

Din nye kanalmiks vil være unik for deg.

Endringer i kanalmiksen tvinger seg frem. Ikke fordi ”ekspertene” har rett i at sosiale medier har endret alt, men fordi deler av målgruppen din gjerne interagerer med deg på en annen måte en før.

Den store testen for kommunikasjonsledere i 2012 blir å ta i bruk de nye kanalene som gir merverdi for deg, og få ro i sjelen ved å luke vekk alle andre.

Eksperimentet: Fri fra Twitter og Facebook i syv dager

Klokken 11:30 mandag 27. februar startet dette tilsynelatende håpløse eksperimentet med formål å finne ut hvordan jeg ble påvirket av å være uten mine to største tidsfordriv på nett. Ville jeg få de samme abstinensene som en røyker som forsøker å slutte? Hva skulle jeg gjøre når jeg ville kommentere noe flaut jeg så på tv, eller mobbe andre fotballklubber for å ikke være like store og mektige som Lyn, Røa og Manchester United? Hva ville i grunnen skje med atferden til en singel kar som så til de grader har latt Twitter og Facebook bli en så sentral del av livet?

Ligger det noe sannhet i at det er vanskeligere å motstå sosiale medier enn røyk, alkohol og sex, slik Aftenposten formidlet den 7. februar? En undersøkelse gjennomført av TNS Gallup slår i hvert fall fast at over 70 prosent av alle nordmenn som kobler seg til internett sjekker Facebook ukentlig, og det er et oppsiktsvekkende høyt tall, selv om det ikke er økende. Slik det er for Twitter.

Den første smellen kom allerede klokken 15:10 samme mandag. Som en ren refleks slo jeg inn bokstaven f i adressefeltet på nettleseren og opp spratt Facebook-siden. Jeg så bort og innså at jeg trengte profesjonell hjelp. Min kollega Helga Flatland kom bort og logget meg av Facebook og Twitter. Jeg ble også tvunget til å slette appene mine på iPhonen. Nå var jeg på trygg grunn. Endelig. Men jeg følte meg som en rusmisbruker som hadde gått på en smell.

Observasjon 1: Panikken ved å stå utenfor

De første dagene var ikke morsomme i det hele tatt. Ikke fikk jeg kommentert historiens kleineste tv-program (Sønner av Norge på Tv2) til mine følgere på Twitter og ikke fikk jeg fulgt med på hva som skjedde i feedene mine. Da jeg kom hjem fra jobb og fant bananstillingen i sofaen tok jeg meg selv i strekke meg etter iPhonen eller macen sikkert 50 ganger på noen små timer. Ikke en overdrivelse. Følte meg nesten venneløs og gikk betuttet i seng ved 23-tiden. Etter noen dager hadde jeg fullt program hele uken med venner og familie. Sosiale medier fikk vike for den virkelig verden og det føltes godt.

Observasjon 2: Hvor ble det av folkeskikken?

Det beste med å stå ”på utsiden” er å kunne observere folk rundt meg og deres vaner. I løpet av uken var jeg i flerfoldige sosiale settinger og felles for alle var at godt voksne mennesker satt med nesen langt opp i iPhonen i løpet av tiden vi var sammen. Noen mer enn andre, men stort sett samtlige personer måtte inn å sjekke Facebook eller Twitter. Mens de hadde satt av tid til å være sammen med meg. Hva de skulle sjekke gir jeg fullstendig blanke i, men jeg opplevde dette som veldig forstyrrende.

Det bikket fullstendig over for meg da jeg fikk en voksen dame ved siden av meg på kino som satt på Facebook-chatten under filmen. Hun fikk en fresende melding om å legge ned moben og sette øynene i skjermen. Ikke veldig hyggelig, men et sted går grensen. Dessverre er ikke dette et nytt fenomen, noe som på glitrende vis ble formidlet av Aftenpostens Miriam Lund Knapstad den 18. februar i år.

Selv har jeg tatt meg selv i å sjekke Twitter-feeden min mens jeg har sittet i møter. I møter. Da er det noe som er riv ruskende galt. Når jeg også på forrige hyttetur med fatteren satt 80% av tiden og sjekket Facebook og Twitter så skjønte jeg at jeg ikke hadde et sunt forhold til dette. Hvor ble det av den gode samtalen eller den faktiske sosiale interaksjonen med egen familie? Den helgen hadde den forsvunnet som dugg for solen og det var ikke kult.

Observasjon 3: Det store savnet.

Når alt er sagt og skrevet om manglende folkeskikk hos deler av min omgangskrets, og mest av alt meg selv, har selvsagt Facebook og Twitter vært sterkt savnet. Særlig Twitter. Der bruker jeg mye tid og det har jeg selvsagt mye igjen for. Der har jeg friske diskusjoner og kan dele både bilder, videoer og betraktninger jeg gjør meg opp etter hvert som dagen skrider frem. Jeg får nyhetene mine derfra ettersom jeg har designet min egen nyhetsfeed.

Som kommunikasjonsrådgiver i et av landets ledende kommunikasjonsbyråer er det dessuten min jobb å fullt ut beherske og forstå disse mediene. Det er min jobb å være ”superbruker” for å kunne gi gode råd som gir omdømmemessige og forretningsmessige gevinster. Men, for meg  – som for oss alle – er det viktig å tenke gjennom hva man bruker tiden på og hvordan man bruker den. Det gir kvalitet til tiden vår. Og det gir kvalitet til tiden jeg gir andre.

Jeg gikk ikke glipp av en pøkk i uken som gikk og jeg klarte meg fint uten. Jeg leste en bok jeg ikke tror jeg ville lest ellers og jeg var stort sett mer tilstede hos dem jeg var sammen med. Men viktigst av alt fikk jeg større bevissthet om hvor langt uttafor det er å sjekke Facebook og Twitter når man er i sosiale settinger. Du er der som regel for en grunn og det er ikke fordi man skal sitte i et hjørne og oppdatere Twitter-feeden sin.

Konklusjonen er derfor ganske enkel: Bruken av Twitter og Facebook skal modereres kraftig når jeg er sammen med andre mennesker. Kan virke som en bagatell, men det er ikke slett ikke noe hyggelig å være sammen med folk som konstant sitter med nebbet ned i iPhonen. Det kan vel vente til man sier ha det, eller tar en tur på ramma?

Journalister har alltid hatt dårlig tid – og nå har de enda dårligere tid enn før. Produksjonskravene har økt. I høst foretok vi i Nucleus en uhøytidelig ringerunde til et knippe journalister. De kunne rapportere om at de fikk alt fra 20 til over 100 pressemeldinger i innboksen sin hver dag. En journalist klarer kanskje å produsere en til to nyhetssaker hver dag.

Vi har tidligere blogget om hvordan du kan gjøre pressemeldingen din attraktiv for journalistene, og om alternative måter å få medieomtale på. Men uansett hvilken metode du velger – lage en pressemelding, et pressenotat, en casehistorie eller et event, så øker sannsynligheten for å få omtale ved det vi kaller god mediekontakt. Her er ti enkle råd.

1. Velg riktig medium

Hvilket medium passer din nyhet for? Tilpass vinklingen av nyheten til det valgte mediet.

2. Velg riktig journalist

Når du vet hvilket medium nyheten din kan passe inn i, så finn frem til journalisten som dekker den bransjen eller nyhetskategorien din nyhet hører hjemme i.

3. Ring på riktig tidspunkt

Å ringe journalister før kl.10 og etter kl.14 fungerer sjelden godt, med mindre du har ”breaking news” som journalisten bare må ha.

4. Få audiens

Mange glemmer ofte det viktigste når man ringer: Spørre om journalisten faktisk har tid til å snakke med deg. Dette handler om grunnleggende høflighet. Spør journalisten om hun kan avsette ett minutt eller to før du presenterer saken. Det går faktisk an å ringe tilbake dersom det passer bedre senere!

5. Unngå høytlesing

Ikke les opp! Har du først fått audiens, er det avgjørende hvordan du fremlegger saken. Her må man ha selvtillit nok til å finne en ”nerve” i saksinnholdet som trigger journalistens interesse. Man bør unngå å ”lese opp” deler av pressemeldingen for journalisten.

6. Skap dialog

Skap dialog og diskusjon om saksinnholdet. Ikke trekk pusten og fyr løs med alt kruttet  på en gang uten at journalisten inviteres inn i samtalen. Ofte kan det være lurt å stille journalisten et spørsmål eller to knyttet til saksinnholdet. Slik får journalisten ta del i utviklingen av saken.

7. Skill deg ut i mengden

Skill deg ut i e-postens emnefelt. Når saken er fremlagt og interesse er oppnådd, vil de fleste journalister be om å få oversendt skriftlig materiale. Relater da tekst i emnefeltet til telefonsamtalen og start gjerne e-posten med; «Hei og takk for hyggelig telefonsamtale». Da er det i hvert fall ingen tvil om at e-posten er relatert til en samtale mellom deg og journalisten.

8. Smi mens jernet er varmt

Send skriftlig materiell umiddelbart etter samtale. Tid er her et nøkkelord. Venter du en halvtime kan journalisten ha mottatt ti nye pressemeldinger i mellomtiden.  Skriv gjerne e-posten ferdig før du ringer. Da kan du sende over saken umiddelbart når du har lagt på røret. Slik øker du sannsynligheten for at journalisten leser gjennom saksinnholdet mens telefonsamtalen med deg er friskt i minne.

9. Yt service

Vær på servicesiden og tilby mer materiell hvis ønskelig. Det være seg bilder, intervjuobjekter, case, kontaktinformasjon med mer.

10. Be om rask respons

Be om rask tilbakemelding. Slik unngår du at saken havner i ”evergreen”-boksen hos desken/redaksjonen. Skulle du få negativ respons, ikke gi opp, men gå videre til neste redaksjon på prioriteringslisten.

Lykke til!

Lidenskap for sport er ikke et særnorsk fenomen, og fotball, langrenn og skiskyting er langt fra de eneste idrettene med fans. Når folk blir spurt om hvor de har sjekket sosiale medier for å følge med gir det oss noen oppsiktsvekkende fakta:

• 86% har gjort det mens de er på jobb
• 74% har gjort det mens de har vært på fest
• 69% har sjekket mens de spiser
• 58% mens de har vært på do
• 33% i møter på jobb
• 22% mens de har vært på konsert,

og sist men ikke minst, 9% mens de er i kirken. En av ti kirkegjengere har altså sjekket sportsresultater på mobilen i kirken…

Tall viser også at sportsfans konsumerer flere kanaler samtidig. På spørsmål om hva de har gjort mens de har sjekket sosiale medier for sportsresultater oppgir 83% at de har sett kamp på TV, 62% at de har sett før/etter kampen på TV, 63% at de har vært på en kamp og 30% når de har hørt på radio. Sportsfans er altså online selv om de ser kampen på TV, på radio eller er på kampen.

Annonsører bør kanskje få med seg at hele 68% sier at de er positive eller at de ikke bryr seg dersom sportspersonligheter sender ut reklame eller betalte tweets. Under Super Bowl kom det 985.000 kommentarer i sosiale medier relatert til Super Bowl-reklamene.

Årets Super Bowl satte rekorder med 12.233 tweets per sekund. Under Super Bowl forsøkte Toyota seg på en kampanje for sin Camry som har fått mye oppmerksomhet. Samtidig som de kjørte reklame på TV hadde de også en Twitterkampanje mot alle som nevnte ord som ´Patriots´ etc. Debatten i USA har vært heftig og Toyota har i ettertid beklaget at kampanjen endte opp med å spamme alle som diskuterte SuperBowl.

Når ser vi dette i Norge for første gang? Kan vi tenke cupfinalen med Bama som sender ut kampanje underveis mot de som nevner cupfinalen i hashtags på Twitter? Eller kanskje en Swix-kampanje under femmila i VM på ski? Hvordan vil annonsørene fange sportspublikum?

Hvordan får man sagt ifra at man er skipbrudden på en øde øy? Man sender en flaskepost, selvfølgelig. Så hva skriver man i en flaskepost? Og hvem er målgruppen?

Den typiske flaskepost ville nok sett slik ut:

Redd meg!
Jeg er skipbrudden på en øde øy! Dere finner meg her – ca. lengde, breddegrader, og hvor skipet gikk ned…

Innenfor all markedsføring og kommunikasjon gjelder det alltid å identifisere den riktige målgruppen for å skape positiv oppmerksomhet rundt produktet – denne gangen meg selv.

Så la oss se litt på hva som er kriteriene til en flaskepost som markedsføringskanal.

Det første vi gjør er å definere målgruppen, en primærgruppe av mennesker man ønsker å nå – eller kommer til å nå med budskapet. Kriterier for målgrupper kan være et geografisk område eller sosiodemografiske variabler som alder, kjønn, inntekt, interesser, utdannelse, holdninger, sosial status, livssyn, lønn og lignende. Og gjerne en kombinasjon av disse.

Å identifisere den riktige målgruppen for å markedsføre et produkt eller en tjeneste er et av de viktigste stadiene innen markedsføringen. Uten å kjenne sin primærmålgruppe vil markedskommunikasjon og salgstiltak ikke oppnå ønskede mål. De vil være dyre og med altfor dårlig effekt, det vi ofte kaller en real skivebom.

Jeg er fra Øst-Finnmark, og jeg ville ha tenkt som følger:
Flaskeposter vil med stor sannsynlighet bli plukket opp av noen med arbeidssted som har tilhørighet til havet.
Uten å stigmatisere for mye kan man vel si at de maritime yrkene er noe mannsdominert, som fiskere, sjømenn og ansatte ved landmottak. Yrkene er svært fysiske, og derfor er ansatte ofte i aldersgruppen 20-45 år.

Da har jeg definert målgruppen. Dernest må jeg tilby min målgruppe noe som vekker deres interesse, og hva er vel bedre enn piker, vin og sang?

Så slik vil min flaskepost være:

Redd meg!
Jeg er en singel og vakker brunette på 24 år, som er endt opp skipbrudden på en øde øy. Det eneste jeg har fra skipsvraket er tre kasser med jamaicansk 12 år gammel rom, som tilfaller min kjære redningsmann. Vær så snill å redd meg nå!

Innsalgspunktene i flaskeposten må både være enkle, unike og troverdige, og dermed så konkret at de vekker de riktige følelsene hos mottakeren.

Og vips har jeg fått målgruppens oppmerksomhet, jeg har lykkes med å fortelle min historie og samtidig har jeg skilt meg ut i den store jungelen av inntrykk og budskap hos primærmålgruppen.

Dagens beslutning kommer ikke som noen overraskelse, men den er likevel trist. Kodaks grunnlegger George Eastman var det samme for fotoindustrien som Henry Ford var for bilindustrien. Med lanseringen av Brownie-kameraet til 1 dollar i 1900 gjorde han det mulig for alle å eie et kamera.

112 år etter Brownie-kameraet vil mange si at Kodak har stått med én fot i graven i 15 år.  Dessverre for fotopioneren Kodak ble det første spadetaket tatt på kirkegården lenge før det.

Det hjelper lite å ha eksistert siden 1892 eller å være markedsledende innen film når du over tid velger å overse teknologiens fremdrift og ikke utvikler egen kompetanse før det er for sent

Det er riktig at overgangen fra analoge til digitale kameraer skjedde uvanlig raskt rundt år 2000, men det kom ikke helt ut av det blå. For å si det mildt. Faktisk var det en av deres egne, Steven Sasson, som i 1975 utviklet verdens første digitale kamera for nettopp Kodak. Med tanke på selskapets utvikling de siste 10 årene, skulle man ikke tro det.

Kodak var åpenbart tidlig klar over at de stod overfor en digital fremtid, men de hadde en naiv tilnærming til utviklingen. Ingar Syvertsen i Foto & Video uttalte tidlig i januar i år at Kodaks egne prognoser viste at markedet ville holde på filmen frem til år 2030.  Når de skulle satse på digitale kameraer, valgte de den lettvinte løsningen. De kjøpte kameraene fra japanske produsenter, istedenfor å hente inn nye lovende ansatte som kunne utvikle egen teknologi. Da er det ikke rart at det gikk som det gikk.

Likevel, da Kodak oppdaget hvordan markedet utviklet seg prøvde de å omstille driften, men problemet var at de alltid var bakpå sammenlignet med konkurrenter som Nikon, Canon, og Fujifilm (The Economist har blogget om hvordan de overlevde). Kodak ble konstant løpende etter bussen, og nå nærmer bussen seg siste holdeplass for Kodaks del.

Om 19. januar 2012 er starten på det endelige nådestøtet for Eastman Kodak Company er fortsatt uklart. Men på tross av at Citigroup skal ha stilt med 950 millioner dollar for et 18 måneders lån, er det vanskelig å overse det faktum at selskapet har tapt penger i seks av de siste syv årene.

Kodak er et ypperlig eksempel på at en unik merkevare (alle født før 1990 kjenner uttrykket ”Kodak moment”), i seg selv ikke er nok til å overleve. I dag må selv markedsledere være innovatører.

Med Kodaks mulige sorti er en viktig del av fotohistorien over. For mange vil barndomsminner av far som bruker grenseløst lang tid mens han fikler med et Kodak-kamera og utallige ”Kodak moments” være det eneste som er igjen. Kodak er nostalgi av ypperste klasse, og gjennom disse minnene vil nok merkevaren Kodak fortsatt henge igjen en liten stund til.

Hva er ditt Kodak moment?

Tatt av PabloBD

Frem til 2. desember 2011 hadde man muligheten til å sende inn forslag, og PRSA mottok over 1000 bidrag. Nå er tre kandidater plukket ut til å motta PR-folkets dom.

Den amerikanske søsterorganisasjonen til Kommunikasjonsforeningen har utarbeidet definisjonsforslagene basert på bidragene som ble sendt inn, og hadde i første omgang satt sammen seks alternativer. Disse ble sendt ut til deres internasjonale samarbeidspartnere, deriblant engelske Chartered Institute of Public Relations, og alternativene ble utarbeidet med bakgrunn i deres tilbakemeldinger.

Frem til 23. januar tar PRSA imot kommentarer fra alle som har en mening om hva PR faktisk er, før et «Definition of PR»-møte vil konkludere med tre kandidater.

Etter denne omfattende prosessen vil den endelige definisjonen kåres i en avstemming.

Alternativene er:

Selv om disse definisjonene ikke er de endelige alternativene, er det likevel interessant å høre hva våre lesere mener om dem.

Er definisjonene i tråd med hvordan vi i Norge definerer PR, eller bør vi utarbeide en egen definisjon?

The Public Relations Society of America holder til i New York og er verdens største interesseorganisasjon for PR-rådgivere. De ble grunnlagt i 1947 og har mer enn 32 000 medlemmer, spredt over 111 avdelinger i USA. Du kan lese mer om PRSA her.

Under hashtagen #PRDefined på Twitter finner du mange synspunkter på de ulike definisjonene.

Bildebruk: Logo og definisjoner er hentet fra http://prdefinition.prsa.org/

Vi har også vore så heldige å få hjelp av vår dyktige fotograf Morten Brakestad som har stilt opp for å ta foto til nettsider, pressemeldingar og ikkje minst til den flotte billedbloggen du no les.

Saman har vi fått til mange spennande resultat som vi alle kan vere stolte av.

Vi kjem tilbake snarleg med ein ny blogg der du kan lese meir om alt vi har laga for Bistand for barn i løpet av denne effektive dagen. Mest av alt håper vi sjølvsagt at alt det kreative vi har funne på skal resultere i fleire gjevarar og større inntekter for Bistand for barn.

Humor og glede er viktig sjølv om ein jobbar med alvorlege tema, det synes Ingerlise Oudenstad i Bistand for barn og kommunikasjonsrådgjevar Helena.

Designar Hildegunn har full oversikt over det nye designet. Med sitt eige sladrespeil på pulten går ho ikkje glipp av noko i prosessen.

Vår ekspert Tor Martin (t.v) informerer Øystein Gudim i Bistand for barn om den nye sosiale medier-strategien han har lagd.

Ein engasjert Joachim diskuterer tekst, design og sjokolade med vår eminente og litt lattermilde designar Øydis.

Intens konsentrasjon hos designteamet. På skjermane blir ein ny og lekker logo til for Bistand for barn.

Terje Abusdal og Ingerlise Oudenstad i Bistand for barn hjelper med eit smil til ein kvar tid. Art director Thomas har nok ein gong poppa fram ein genial ide.

Øydis er eit einaste stort smil når ho jobbar med den nye og spreke designmanualen til Bistand for barn.

Dagens prosess har mildt sagt gått i turbotempo. Etter kvart som bodskap og tekstar blir til, er det viktig med allmøter slik at samtlege får med seg ny informasjon. Seniorrådgjevar Finn sørgjar for god brief til gjengen.

Leiar for strategi-gruppa, Stein-Arne fortel om dei nye bodskapa som har blitt til.