Avslørt av kroppsspråket…

Selvsagt ble intervjuene med de norske forskerne i NRK-serien «Hjernevask» klippet og redigert. Intervjuene skulle passe inn i et konsept, hvor tabloidisering og polarisering var viktige bærebjelker. Men på tross av mulig «slem» redigering mener jeg flere av de norske forskerne falt for eget grep.

Alt tyder på at Harald Eia hadde en spesiell agenda med programserien «Hjernevask». Både utvalget av intervjuobjekter og det at enkelte forskere ble svært mye brukt tyder på det. Spesielt hardt gikk det ut over kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og Eia har i ettertid tatt selvkritikk på at Lorentzen ble vel mye brukt i programserien.

Når jeg likevel mener at flere av de norske forskerne falt for eget grep, så begrunner jeg det med deres avslørende kroppsspråk.

Himling med øynene og latter…

Det er et faktum at flere av de norske forskerne, spesielt Jørgen Lorentzen, lo og himlet med øynene når de ble presentert forskning gjort av utenlandske forskere. Den synlige arrogansen for andre forskere og forskningsfelt er ikke noe Harald Eia har «klippet» seg til. At flere av de utenlandske forskerne representerte solide ærverdige Universiteter, som har fostret en rekke Nobelprisvinnere, gjør de norske forskernes latterliggjøring av sine utenlandske kollegaer mildt sagt spesiell. Mye av den utenlandske forskningen som ble presentert i serien var basert på årelange studier og observasjoner. Flere av studiene var verdensomspennende med flere hundre tusen respondenter.

Arroganse og manglende respekt

I ettertid har forskerne stått i kø for å forklare sine utsagn: Forskerne ble misforstått og utsagnene deres ble tatt ut av en sammenheng. Greit nok det, jeg vet hvordan medieverden fungerer. Men den tydelige arrogansen og den manglende interessen for andre fagfelt har ingen klippesaks frembrakt. Et eksempel på den manglende interessen for grensenær forskning sto Professor i kriminologi Hedda Giertsen for. Hun har aggresjon og sinne som sitt spesialfelt, men ga i serien likevel uttrykk for at hun aldri hadde hørt om noe genetisk forskning på aggressivitet. Likevel fant Harald Eia mye genetisk forskning på området – etter bare noen minutters googling.

Tverrfaglighet? Ikke interessant!

Det er her jeg mener de norske forskerne ble tatt «med buksa» nede. Til alle tider har viktigheten av tverrfaglighet blitt fremhevet, men i serien ble alt som kunne rokke ved de norske forskernes standpunkter avfeid med uttalelser som; «jeg hører hva du sier, men det er ikke interessant». Og når Eia fulgte opp med spørsmål om de virkelig kunne se helt bort fra de utenlandske resultatene, var kommentaren ofte; «nei, dette er ikke interessant», med et flir om munnen. Det er nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte. Selve grunnmuren i vitenskapen er nysgjerrighet. Et åpent sinn og nysgjerrrighet er det som driver forskningen fremover!

Prestisje og stahet

For meg virker det klart at det først og fremst dreier seg om prestisje og stahet. Kombinert med redsel for hva andre forskerkollegaene skal mene. «Herregud, hva om jeg innrømmer at jeg kan ha tatt feil! Hva vil mine kollegaer da tro jeg har drevet med i alle disse årene». Kjønnsforsker Agnes Bolsø, som ble intervjuet om homofili, presterte til og med å si at hun baserte hypotesen sin (om at homofili først og fremst var et resultat av miljø) med at hun hadde vært barn selv. Dessuten kjente hun barn. Derfor kunne hun se bort fra hele det biologiske materialet…

Stilt overfor en slik utfordring – med risiko for å ble avslørt – malte forskerne seg opp i et hjørne. De nektet å innse fakta. Nærmest som når en smågutt brånekter for at han har vært opp i sjokoladeposen, selv om han står med sjokolade over hele ansiktet.

Fruktbart med debatt

Nå kommer det heldigvis noe godt ut av dette. Debatten om serien har vært enorm og forskerne har selv debattert flittig for og i mot serien. Det virker som om at det er en slags oppvåkning på gang og ingenting er bedre.

For Norge trenger gode forskere og forskermiljøer. Kanskje vil flere forskere nå også se verdien av å kunne formidle forskning. At litt medietrening faktisk kan være til hjelp neste gang forskerne skal ut og ytre seg i det offentlige rom. I hvert fall var det rått parti  å observere de norske forskernes formidlingsevne, målt opp mot de utenlandske forskerne. Kanskje hadde det noe å si at intervjueren var Harald Eia, og at de norske intervjuobjektene i altfor stor grad ble påvirket av Eias tidligere spillopper. Mulig det, men det fjerner likevel ikke det faktum at noen av forskerne utvilsomt burde satt seg litt mer inn i hvordan medieverden fungerer. Men uansett skal de ha honnør for at de stilte opp, som var litt av mitt poeng forrige gang jeg skrev om denne spennende serien.

Til slutt vil jeg si at det er litt spesielt at det måtte en komiker til å for å skape skikkelig debatt i den norske forskersfæren. Og det sier vel litt om hvordan medieverden har blitt…