Det ondes PR-problem
Skrevet av den 28. oktober 2009
Første oktober 2008. Det kunne vært en hvilken som helst vakker høstdag. Men ikke for meg. For meg var det dagen da jeg krysset over grensen og gikk i ledtog med det onde selv. Det var min første dag i PR-bransjen.
Da en av sjefene i Nucleus (la oss kalle ham Ondskapens Axel) sa «Du har jobben!», skjønte jeg ikke at han egentlig sa «Luke, you are my son!» Jeg var ung og naiv den gangen. Ikke nå lenger. Ikke etter at Per Olaf Lundteigen satte vår seneste PR-disippel, Bjarne Håkon Hanssen, på plass, og fastslo at han «river ned synet på rett og galt og gjør stor skade».
Vi som jobber i det ondes tjeneste har ikke mye til overs for Lundteigen, og ler av ham i lunsjen. Sånn sett kan det minne om mange andre arbeidsplasser. Men det er bare på overflaten, akkurat som det bare er på overflaten mine kolleger fremstår som sympatiske og til dels velkledte mennesker. Tilsynelatende jobber for eksempel jeg med å lage filmer og skrive tekster som publiseres på nettsider, i blader og på Youtube. Disse kan virke tilforlatelige. Men det er helt til du prøver å lese tekstene eller se filmene baklengs.
Til daglig må jeg likevel innrømme at livet på den mørke siden til forveksling ligner livet slik det var før. Dette gjør meg antagelig enda ondere enn jeg allerede var. Mitt eneste håp er at jeg tross alt en gang kan bli gjenfødt som et bedre menneske. Som håndverker, kanskje. Eller journalist.
Jeg vil bare presisere at vi som jobber med PR utenfor kommunikasjonsbyråene ikke er onde. Vi gjør det samme som dere i byråer, men vi har bare en kunde. Og da blir vi med ett gode mennesker.
Eksempelvis var Kjetil Raknes en ond person da han var i BM, han ble et godt menneske den stunden han var rådgiver for Bård Vegar Solhjell. Inntil videre er han altså god.
Axelsen har vært god hele tiden. Selv om han nå arbeider i Statoil. Hadde han arbeidet med PR i Gambit som jeg forstår er byrået til Statoil med akkurat det samme hadde han vært ond.
Trond Giske er alltid ond, så han burde være velkommen i Nucleus.
ler alle pr-folk av Lundteigen i lunsjen? ikke undertegnede pr-jente, synes Lundteigen har rett. Men så spiser ikke jeg lunsj med andre pr-folk heller da…hilsen din ex-kollega:-)
NÅR JEG JOBBET I NUCLEUS, MÅTTE JEG BRUKE GANSKE MYE SMINKE HVER DAG FOR Å SKJULE HORNENE SOM BEGYNTE Å VOKSE I PANNEN. TRODDE FØRST DET VAR KVISER OG PØSTE PÅ MED CLEARSIL, MEN SÅ VAR DET BARE HORN… TENKE SEG TIL HVOR DUM JEG FØLTE MED DA. VI LO GODT I LUNSJEN PÅ NUCLEUS DEN DAGEN KAN DU TRO:)
PS: Hils Thomas, og si at Caps lock kommer for fullt i 2010.
Johannes: Takk for viktige presiseringer. Det er tross alt en trøst at vi ikke opererer med evig, men bare midlertidig fortapelse. Bortsett fra han du vet da.
Ragna: Grunnen til at du ikke ler i lunsjen er fordi du er en av de gode pr-folkene, som beskrevet i svaret over ditt. Og fordi kollegene dine er kjedelige.
Jeg synes for øvrig også Lundteigen har rett, men først og fremst i at alle burde levd på en bondegård for hundre år siden. Det hadde vært fint.
Øyvind: VI HAR GÅTT OVER TIL ANTIBAC NÅ, DET FUNKER MYE BEDRE. THOMAS HILSER TILBAKE.
Kaffe ut av nesa-øyeblikk her nå.