Disse hysteriske kvinnemenneskene…

Foto: NRK Sogn og Fjordane

En engasjert og forbannet statsråd Navarsete har måtte løpe fra redaksjon til redaksjon for å forsvare og legge seg flat etter «overfallet» på det uskyldige offeret, sykehusaksjonist Janne Endal Andersson. Hadde denne kanossagangen vært nødvendig om det handlet om en mannlig statsråd, som hadde kjeftet og smelt på en aksjonist? Kanskje, men jeg er jaggu ikke sikker…

Grunnen er at kvinner dessverre har en tendens til å bli oppfattet som hysteriske og irrasjonelle når de blir engasjerte. En engasjert mann, derimot, viser bare handlekraft, en evne til å skjære igjennom, til ikke å la seg pille på nesen.

Dette er ikke en flink elisabethhartmannsk analyse over Navarsete utbrudd. Kanskje var oppførselen ikke en statsråd verdig, men personlig syntes jeg det var litt friskt å se en engasjert politiker – for en gangs skyld. Som turte å være menneskelig, på godt og vondt, og ikke en av disse medietrente robotene som svarer og opptrer perfekt. Dette er heller ikke en analyse over Navarsete som person, hennes evne til å sitte i Regjering, eller en mulig Senterpartiundergraving av den rødgrønne prosjektet. Slike analyser overlater jeg til NRKs Kyrre Nakkim eller Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse. De undringer jeg gjør meg er hvordan menn og kvinner later til å bli oppfattet forskjellig av dem som hører på.

Brumlebassen fra Grorud

Et eksempel: Politiker og statsråd Thorbjørn Berntsen kjeftet og smelte – i øst og i vest, til venstre og til høyre. Her fikk både politikerkollegaer, journalister, velgere, utenlandske kollegaer og næringslivledere gjennomgå (Røkke! Kødd faen meg ikke med Aker!) . Ingen reagerte noe særlig på det. Det var lite av kanossagang for Thorbjørn hos Tabloid på TV2, eller Aktuelt på NRK. Thorbjørn ble bare «brumlebassen fra Grorud», med overbærende smil fra pressen i Akersgata: «Ja, ja.. men det er jo bare sånn Thorbjørn er… ». Og her snakker vi altså om en miljøvernminister som kalte sin britiske kollega John Gummer for en drittsekk.

Hysteriske Royal

Et annet eksempel: Under den franske presidentvalgkampen i 2007, ble det i innspurten av valgkampen arrangert en TV-debatt mellom Ségolène Royal og Nicolas Sarkozy. Dette var en debatt som særlig folkene rundt Royal hadde sett frem til, fordi de visste at Sarkozy var en bølle og når franskmennene bare fikk se hans råskap ville de føle sympati med Royal. I stedet fremsto Sarkozy som vinner av debatten. Hvorfor? Royal ble nemlig så engasjert og «het» i debatten, at Sarkozy (som den luringen han var) la seg presidentaktig tilbake i stolen og lot henne kjøre på. Rundspørringer etter debatten viste at knapt noen franskmenn hadde fått med seg hva Royal egentlig sa. De hadde heller blitt sittende og fundere på om Royal var helt tilregnelig, så «hysterisk og irrasjonell» som hun fremsto. Skulle de virkelig bli styrt av et kvinnemenneske som ikke evnet å kontrollere sine følelser?

Kvinner blir til menn…

Den forskjellige måten som avsender bli oppfattet på, alt ettersom avsenderen er en mann eller kvinne, fører naturligvis til at mange maktsøkende kvinner «legger om stilen», hvor målet åpenbart er å bli oppfattet mer alvorlig. Mange kvinner legger seg til en dypere stemme, snakker med stødig og klar røst, ja rett og slett snakker som en mann! Ser du gamle TV-opptak med Siv Jensen som engasjert ungdomspolitiker blir dette tydelig. Siv Jensen anno 2011 snakker og opptrer helt annerledes enn Siv Jensen anno 1993. Nå har riktignok ikke Siv Jensen gått like langt som hennes idol Margaret Thatcher, som visstnok fikk operert sine stemmebånd for å bli «kvitt» sin høye, lys stemme.

Ikke noe offer i denne saken

En annen interessant observasjon i denne saken er hvordan media vinkler og klipper for å styrke poenget som på forhånd har valgt. TV2, som nærmest dyrker sort/hvitt journalistikken uten nyanser, og hvor det enkleste virkemiddelet for å underbygge dette er å skape en angriper (staten/makten) og et uskyldig offer (den lille mannen/kvinnen), valgte å klippe vekk mye av konteksten i saken og dermed også foranledningen til Navarsetes utbrudd.

Det gjorde derimot ikke NRK, for når man ser innslaget som helhet så fremstår ikke sykehusforkjemper og aksjonist Janne Endal Andersson som noe særlig offer i denne saken, tvert i mot. Andersson var fly forbannet og kom med en rekke utsagn som utvilsomt både kunne oppfattes krenkende for Navarsetes parti og for Navarsete personlig. Det var med andre ikke bare Navarsete som var «het i toppen». Se for øvrig hele innslaget (uklippet) her.

Om Navarsete, i den posisjonen hun sitter, burde styrt seg? Tja…trolig…kanskje, men det overlater jeg til Hartmann og andre analytikere å avgjøre.