God retrett, Johnsrud Sundby!

Klagingen til Martin Johnsrud Sundby, bronsevinner på 15-kilometeren, over den slemme pressen som hadde «gjort alt» for å bryte dem ned, var patetisk. Desto mer gledelig var det da å oppleve hans retrett senere på kvelden.

Der fikk du en stjerne i boka mi, Johnsrud Sundby, og utvilsomt er det mange andre i samfunnet som ville tjent på å følge ditt eksempel. Hvorfor er dette så vanskelig?

Først noen fakta om langrennsguttene: Med unntak av Petter Northug har de norske guttene presentert elendig i år. For så vidt gjorde de det også i fjor. Hadde det ikke vært for Gull-Petter hadde Norge knapt hatt en medalje de siste par årene. Til tross for at ingen satser så mye penger på langrenn som Norge. Blir du ikke god av å være norsk, så ville du i hvert fall ikke blitt det med svensk, tysk eller italiensk pass!

Likevel sa Martin Johnsrud Sundby følgende etter målgang:

«Dere har prøvd å bryte oss ned så godt dere har kunnet i mange, mange måneder. Det er jo hardt når du jobber livet av deg 24 timer i døgnet hvert eneste år. Du har aldri ferie. Det eneste du tenker på gå fortest mulig på ski, så blir du slaktet i mediene helg etter helg og uke etter uke».

Se pressekonferansen her:

Sutre, sutre…

Nå sparker jeg selvsagt inn vidåpne dører, men likevel: Pressen skal IKKE være en heiagjeng! Det er tilskuernes oppgave… Pressen kan velge å være entusiastiske når ting går bra (da speiler de virkeligheten), men når ting går dårlig skal de være kritiske. Hvis Norge pøser inn millioner av kroner til langrennsgutter, som får holde på med det de liker aller best i livet, og de ikke presterer….ja så skal pressen kritiske.

Dette skjønte aldri Åge Hareide. På tross av elendige resultater (ett år vant ikke Norge én kamp), så satt han der sur og tverr og sa til pressen: «Enten er dere på lag med oss, eller så er dere på lag med italienerne…». Hørt på maken! En enestående uttalelse som står som en bauta over Hareides karriere som landslagssjef.

Heldigvis skjønte Martin Johnsrud Sundby dette og senere på kvelden, da han hadde fått «roet seg ned», tok han selvkritikk. «Adrenalinet snakket», sa han, og selvsagt hadde pressen grunn til å være kritiske slik som de hadde prestert. Well done, Mr. Johnsrud Sundby!

Saken døde…

Hva skjedde så? Jo, saken døde… Ingen i pressen var interesserte i å holde liv i dette lengre. Johnsrud Sundby hadde bare vært «heit i toppen» (forståelig nok etter et beinhardt løp) og nå beklaget han. End of story! Om han ikke hadde gjort det, men fortsatt å sutre, kanskje støttet av Åge Skinstad, så hadde pressen holdt det gående i flere dager; skrevet om bortskjemte og overbetalte langrennsløpere, som sutrer når de ikke får være i fred etc.

Svært mange bør ta lærdom av Martin Johnsrud Sundbys botsgang. Altfor ofte ser vi toppledere i både offentlig og privat sektor bruke strategien «angrep er beste forsvar», eller de setter seg i kroken, bak sofaen som en fornærmet smågutt, og nekter å snakke når de får berettiget kritikk. På den måten bidrar topplederen direkte til å holde saken gående i pressen.

Hvorfor er det så vanskelig å uttale ordene; «beklager, jeg tok feil»? Hadde disse få enkle ordene blitt sagt oftere, er jeg sikker på at antallet negative medieoppslag hadde falt dramatisk, garantert.

Bare prøv!

Foto: Stian Broch