Stå frem, forsker!

Så har det skjedd igjen. En forsker har stukket hodet frem i media – og blitt skremt. Han er misforstått og kryssklippet. Han så ikke motivene bak intervjuet. Det var ikke dette han trodde han var med på. Han føler seg lurt, og nå vil han trekke seg fra reportasjen.

Sosiologiprofessor Willy Pedersen har gått ut media og meddelt at han ønsker å trekke seg fra sin deltakelse i komiker/sosiolog Harald Eias program «Hjernevask» på NRK. Grunner var at han mener programmet er useriøst og har en skjult agenda, med altfor stor vekt på biologiske forklaringsmodeller for menneskelig adferd. Blant annet reagerer sosiologiprofessoren på at han ikke fikk forberede seg på forhånd da han skulle svare på kritikk fra amerikanske forskere.

Professor Willy Pedersen føler seg lurt av Harald Eia. Foto: Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten

Les mer:
Aftenposten
Dagbladet

Jeg kommer herved med en oppfordring til deg, professor Willy Pedersen. Ikke trekk deg. Det var sporty av deg å stille opp. Det viser at du, i mot motsetning til mange av dine forskerkollegaer, ønsker å formidle din kunnskap. Kanskje blir du litt «brent» nå,  men da har du i hvert fall lært utrolig mye som vil hjelpe deg neste gang media ringer.

Forsvarer ikke NRK
Dette innlegget er ikke ment å forsvare NRK og Harald Eia. Heller ikke Willy Pedersen. Programmet «Hjernevask» er ennå ikke ferdig produsert, og følgelig er det umulig på nåværende tidspunkt å mene noe som helst om hvordan sosiologiprofessoren kommer til å fremstå i programmet. Kanskje vil Pedersen fremstå nøyaktig så usikker og nølende som han frykter, som altså har gitt han kalde føtter. Eller kanskje ikke. Muligens gjorde Pedersen rett i å trekke seg fra programmet.

Hvis jeg hadde vært Pedersens informasjonsrådgiver ville jeg trolig satt som en betingelse å få se spørsmålene fra de amerikanske forskerne på forhånd. Egentlig burde alle personer kreve det. Og hvis NRK hadde nektet og henvist til at heller ikke politikere får se spørsmålene på forhånd, som var argumentene som ble brukt overfor Pedersen, så ville jeg som forsker vurdert å trekke meg. Det ville ganske sikkert ført til at NRK sendte spørsmålene på forhånd til likevel.

Lengre inn i hulene
Min bekymring er at denne saken trolig bidrar til forskere trekker seg enda lengre inn i «hulene» sine. At de sjeldnere kommer frem og deler med samfunnet sine kunnskaper. Mange forskere tenker sikkert i dag: «Det var det jeg sa, media er bare opptatt av å lage sirkus. Da er det bedre å holde seg borte».  Det er synd fordi Norge bruker altfor lite penger på forskning, i forhold til land som det er naturlig å sammenligne seg med.

Det er mange grunner til det, men jeg vil påstå at hvis forskere hadde vært mer opptatt av å spre forskning gjennom massemedia, og ikke bare til sine kollegaer, eller gjennom smale vitenskapelige (ofte utenlandske)  tidsskrifter, så ville også pengene kommet på bordet. Dessverre sitter mange forskere på sin «høye hest», og ikke nedlater seg å komme ned for å delta i samfunnsdebatten. Et godt eksempel er en kvinnelig hovedfagstudent på Universitetet i Oslo, som for noen år siden gikk ut og kritiserte forskerne og ledelsen ved universitet for ikke å engasjere seg i samfunnsdebatten. Hva var svaret fra universitetsledelsen? Unison taushet. Ikke uventet, dessverre. Kanskje tenkte universitetsledelsen, i sin selvopphøyde pompøsitet: «La hun bare bråke, dette orker vi ikke å kommentere. Vi blir likevel bare misforstått av media. Det beste er å la være å si noe».

Presse og forskning to motpoler
Denne skepsisen til media og journalister merker vi godt når vi i Nucleus medietrener forskere. Vi åpner alltid kursene med å spørre deltakerne om de har hatt noen negative opplevelser med journalister, og en gang fortalte en forsker at han for 20 år siden hadde en fæl opplevelse, noe som hadde ført til at han siden den gang hadde skydd pressen. Vi spurte ikke om dato og klokkeslett for hendelsen, men vi tipper at han også husket det – selv om det var 20 år siden.

Det er positivt at noen forskere ønsker å la seg medietrene, og mange flere burde gjøre det. For media og samfunnet er interessert  i forskning. Forskning er rett og slett spennende og godt stoff! Hvis flere forskere lot seg medietrene ville de kjenne bedre til hvordan pressen tenker og fungerer. For det er ikke tvil om at pressen og forskning tenker fundamentalt forskjellig – som to motpoler. Pressen tenker kortsiktig og er konkluderende. Forskning er langsiktig og tar forbehold.

Mangler forskningsjournalister
Til slutt et lite spark til media. En viktig årsak til kjemien mellom forskere og journalister her i landet later til å være så dårlig skyldes mangelen på forskningsjournalister. Mens vi har flust med journalister som dekker økonomi, næringsliv, politikk, kriminalitet, sport og kultur, blir pressen ofte redusert til mikrofonstativer når de dekker forskning. Et tragisk eksempel er hvordan Aftenposten flere ganger har latt «Astronomikjendis» Knut Jørgen Røed Ødegaard få slippe fritt til i avisen på reportasjeplass med svære egenproduserte artikler – usensurert, med egne bilder og byline. At en næringslivsleder, en kunstner eller en kriminell  skulle få to sider å boltre seg fritt på i Aftenposten er helt utenkelig. Ødegaard skal likevel ha honnør for at han ønsker å formidle. Jeg liker bare ikke hvordan media opptrer som rene mikrofonstativer for han.

Hadde vi hatt dyktige forskningsjournalister ville også forskernes respekt for pressen økt betraktelig, og dermed ville forskerne trolig kommet oftere ut av hulene sine. Selvsagt kan man ikke forvente at forskningsjournalisten kan like mye på tunge forskningsfelt, men forskningsjournalistens oppgave er ikke å være ekspert på hjerneforskning, biologi eller materialteknologi. Forskningsjournalistens oppgave er å stille kritiske spørsmål om hvilken metode som er benyttet, hvilke kilder forskeren har hentet kunnskapen fra og hvem som har finansiert forskningen. Med andre ord; utøve rollen som journalist.