Et helt menneske
Skrevet av den 21. november 2010
Jeg har hatt liggende å slenge et blogginnlegg på harddisken helt siden i sommer. Om konsekvensene av at sosiale medier visker ut skillet mellom jobb- og privatsfæren. Og om hele mennesker.
Etter å ha lest Cecilie Staudes innlegg på prprat.no om noenlunde samme tematikk, plukket jeg innlegget opp igjen, og jo, det kan publiseres. Det kommer derfor her. Dog noe oppdatert.
I nært sagt alle kundemøter vi i Nucleus er i og hvor sosiale medier dukker opp på agendaen, diskuteres skille mellom jobb- og privatliv. Hvor går grensene, eller er det ikke lenger noen grenser? Må alle ansatte være på Twitter? Skal de ansattes LinkedIn-profil være en del av bedriftens kommunikasjonsstrategi?
Det er vanskelige spørsmål. Min twitterprofil er min private profil. Men jeg har samtidig en jobb. Ting jeg sier på Twitter kan kobles opp til min rolle som byråleder i Nucleus. Personlig tror jeg ikke det er mulig å holde disse to rollene helt adskilt (men det er fullt mulig å gradere betydelig). Både i den fysiske verden og den virtuelle verden er vi hele mennesker: Mennesker med et privatliv og et jobbliv. Jobben er en stor del av identiteten vår. Hvorfor skulle vi da ha en profesjonell og en privat profil i sosiale medier? Samtidig betyr ikke privat nødvendigvis «privat», if you get my point.
Vi har vel alle møtt de som bare snakker jobb og hvor godt det går på jobben. Vi pleier å ikke henge så lenge med dem, gjør vi? Vi vil alle være sammen med hele mennesker, og ikke bare jobb-Atle? Samtidig; jeg har stor respekt for de som trekker skillet og setter grenser.
Personlig tror jeg fremtiden vil gi en større sammenveving av de private og profesjonelle identitetene. Og det er egentlig ikke noe nytt. Kjendiser, profilerte toppledere og politikere har vevd dette sammen i årevis. En politiker intervjues på Tv2-nyhetene om regjeringen den ene dagen, og er å finne i Se og Hør med intime detaljer om kjærlighetslivet sitt den andre dagen. Denne uken uttrykte statssekretær Guri Størvold støtte til Einar Gelius på sin «private» Facebook-profil og fikk raskt medieomtale. Problematisk privat ytring (gitt statssekretærjobben) eller et moderne helt menneske?
Jeg har ikke svaret, men når stadige flere vever sammen den private og den profesjonelle rollen, aktualiserer det uansett behovet for å lære alle (i hvert fall mange av) bedriftenes ansatte noen generelle krisehåndteringsprinsipper.
Selv pleier jeg å si at en god leveregel er at man ikke bør skrive noe i sosiale medier som man ikke samtidig kan rope høyt ut i en folkemengde på Karl Johan. Hvis folk synes jeg tvitrer for mye om at Liverpools manager Roy Hodgson bør få sparken, så kan de slå seg til ro med at det vil jeg kunne rope høyt ut på Karl Johan eller The Kop også.
I årevis har vi i kommunikasjonsbransjen lært direktører og medietalspersoner om hva de skal si og ikke si i møte med mediene. I profesjonell sammenheng, vel å merke. Like lenge har det vært tilfeller hvor topplederes private og profesjonelle handlinger eller uttalelser har medført problemer for arbeidsgiver og i mange tilfeller lederens avgang.
De sosiale mediene gjør denne problemstillingen relevant for mange flere av de ansatte i en bedrift. Derfor bør bedrifter ikke bare utvikle retningslinjer for sine ansattes deltakelse i sosiale medier, de bør også kurse de ansatte i hvordan man håndterer kriser. For sosiale medie-kriser vil oppstå.
Det er lov til å trå feil, også i sosiale medier. Her som alle andre steder dømmes man sjelden etter krisens årsak, men etter måten man håndterer den på. Enten man er privat, profesjonell eller et helt menneske.
For det første synes jeg du har en feil konklusjon på bloggen din. Det er ikke krisehåndtering som trengs, det som behøves er en forståelse for at profesjonelle mennesker kan ha og har en prvat sfære som kan eksistere helt fint, parallelt med den offentlige personen. «Bondesaken» fra i sommer er et godt eksempel på dette. Der ble det startet en heksejakt på en enkeltperson og hans arbeidsgiver uten at media var interessert i å belyse det prinsipielle ved saken. Med noen få hederlige unntak.
Cecilie Staudes kommentar om personlig merkevarebygging er forsåvidt interessante, men det blir et uhyre kjedelig samfunn dersom alle hele tiden skal passe på at alt de sier, gjør og mener til enhver tid støtter opp under deres eget personlige image. Er det virkelig slik vi vil ha det?
Er det ikke de skarpe meningene, de gode og velformulerte synspunktene og de saftige frasparkene som danner grobunn for god debatt og meningsutveksling? Skal ikke personer i offentlighetens lys få lov til å mene noe som helst utenfor den politisk korrekte mainstream før de blir halshugget i den samme offentlighet?
Jeg tror vi er på vei inn i en utvikling der bare offentlig ansatte og trygdede tør å mene noe – resten holder kjeft av hensyn til konsekvensene. Da blir twitter, facebook, bloggene og hele resten av den sosiale mediesfæren redusert til meningsløst skvalder og rosabloggere, og kan i praksis ikke brukes til noe annet enn harmløst tidtrøyte.
Sitat: «Derfor bør bedrifter ikke bare utvikle retningslinjer for sine ansattes deltakelse i sosiale medier, de bør også kurse de ansatte i hvordan man håndterer kriser»
Hva menes egentlig her? Er det snakk om deltakelse i BEDRIFTENS eller PRIVATE sosiale medier som en del av bedriftens profilerte ansatte?
Hei Ola Nordmann,
Denne bloggposten ble opprinnelig skrevet som en kommentar til «Bondesaken», og den saken illustrerer godt mitt poeng. Poenget er ikke å frata noen retten til sine meninger, snarere tvertom. Poenget er hvordan kan man ha sine meninger intakt og samtidig også bli assosiert med arbeidsgiver, og det er her jeg mener «basic» krisehåndteringsprinsipper vil tjene som en god rettesnor – både for å unngå å få problemer og å eventuelt rette opp det man tråkket feil etterpå.
I Bondesaken så er det så enkelt at det «private» blogginnlegget til inforådgiveren i DnBNor i utgangspunktet var helt uproblematisk. Innholdet sto fjellstøtt og godt innenfor rammen av hva man kan ytre selv som profilert representant for banken. Det problematiske var tittelbruken «Jævla Bønder». Det provoserte og fikk konsekvenser for bloggforfatteren og for arbeidsgiveren hans. Og utover det tjente det ingen hensikt, og var heller ikke relevant for innholdet i bloggen som sådan.
Som hele mennesker bør vi kunne ha både private og profesjonelle meninger og ytre dem i offentlig rom. Jo skarpere og velformulerte dess bedre. Hensikten må være å gjøre det på en måte som ikke får alvorlige konsekvenser verken for en selv eller for arbeidsgiver. Når privat og profesjonell sammenveves er det dette som blir utfordringen, og derfor jeg tar til orde for bedrifter kan lære de ansatte opp i medie- og krisehåndtering.
Jarle,
Er det egentlig noe forskjell? Det er det jeg forsøker å diskutere, og basert på min hypotese om at dette vil smelte sammen i fremtiden, så kommer jeg med en oppfordring om kursing. Og uansett hvordan man velger å se det, så er det vel ikke dumt å drive kompetansebygging?
Kompetanseheving er supert, men jeg er usikker på om folk vil godta at skillet mellom jobb og privatliv viskes ut. Vi som er i «denne» bransjen er kanskje ikke så nøye, men er vi er representative for norges brukere av sosiale medier?
Interessant innlegg og interessante synspunkter som er kommet frm i kommentarfeltet. Dette er utvilsomt en problemstilling som engasjerer og som det ikke finens ett konkret svar på.
Slik jeg ser det handler problemstillingen dog ikke om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan måten man kommuniserer på i nettsamfunn kan få innvirkning på hvordan omgivelsene oppfatter den som uttaler seg. Det handler om aktsomhet og etterrettelighet – og prinsippene mener jeg blir de samme, enten du blogger eller er tilstede i andre nettsamfunn som leder, privatperson , er såkalt rosablogger eller annet. Men som leder er man forpliktet til å være betydelig mer varsom med hva som legges ut av ytringer på nettet enn andre. I så måte mener jeg lojalitetsplikten er strengere for ledere og at ytringsfriheten derfor er mer begrenset. Dette fordi det er en særskilt aktsomhetsplikt knyttet til lederrollen.
Saken om bøndene er et godt eksempel på det vanskelige skillet mellom «meg som privatperson på nettet» og rollen man har i et profesjonelt liv. Den er også et godt eksempel på hvor omdømmesvekkende sammensausingen av fag, roller og privatliv kan være. Vi har forskning som bekrefter at det å leke med initiativ i sosiale medier som står i strid med merkevarens identitet kan være svært risikofylt (Sørdal 2009) . Det å være tro mot sin egen identitet blir dermed ett av de viktigste elementene i vellykket personlig merkevarebygging. Dette er elementær kunnskap om merkevareledelse som ofte er glemt når man kommer til sosiale medier.
Funnene i forskningen mener jeg kan relateres til det faktum at du aldri er 100 prosent privatperson når du uttaler deg i sosiale medier. Du vil alltid være en representant for ditt profesjonelle ”jeg” og virksomheten du representerer, og en halvsleivete tittel om bønder i et blogginnlegg, kan fort oppfattes som noe annet enn det var ment fra avsender. I så måte kan din private online-identitet gi en feilaktig framstilling av den virkelige personen bak profilen – og dermed svekke din profesjonelle identitet og også virksomheten du representerer.
Når det er sagt, jeg tror /som Theodor Tollefsen kommenterete i mitt siste innlegg på PRprat, har fornuftige synspunkter når han sier at han «TROR en del av modningsprosessen vi som digitale mennesker må gjennom består i å akseptere at disse rollene smelter sammen. Rett og slett bli mer profesjonelle privat, men også mer private i det profesjonelle. Er man kun profesjonell, så er man ikke interessant. Er man kun privat, så er man ikke troverdig». Der er jeg helt enig med ham, og sånn sett har vel også jeg en vei å gå…
Takk for interessante synspunkter Cecilie og som jeg langt på vei er enige i.
Og utfordringen med å skille mellom privat og profesjonell er jo denne uken illustrert godt i bloggosfæren med Fotballfrue-saken; når er hun blogger, når er hun journalist eller er det ikke noe forskjell?
Personlig er jeg ikke så opptatt av om man bruker sosiale medier som personlig merkevarebygging eller bidrar til å merkevarebygge arbeidsgiver. Nesten uansett kan det du sier og gjør i sosiale medier få konsekvenser – enten for deg selv eller arbeidsgiver. Kan du kritisere arbeidsgiveren din i statusfeltet på Facebook? Kan arbeidsgiver gi deg sparken hvis du melder deg syk, men samtidig legger ut bilder på Facebook av festen du er på? Hva slags signal sender du til arbeidsgiver når du samtidig på Twitter gir uttrykk for at du er jobbjakt? Hvis du tvitrer om at du har sluttet etter en konflikt med arbeidsgiveren din, hva betyr det for dine muligheter for å få ny jobb? Er det ok å opptre anonymt i kommentarfeltet for å snakke opp din egen arbeidsgiver eller sverte konkurrenter? Kan du kritisere bedrift X i sosiale medier hvis denne samtidig er din arbeidsgivers viktigste kunde?
Problemstillingene er utallige – mange av dem også juridiske.
Uansett hva man ser seg selv som «privat» eller «profesjonell», alt man sier og gjør kan få konsekvenser. Akkurat som pressetalspersoner og andre medieprofilere mennesker (toppledere, kjendiser, poltikere) er trenet i å opptre som «hele mennesker» i mediene, kan man også lære seg å være hele menneske i sosiale medier. Kall det gjerne en modningsprosess eller kanskje enda bedre «en sosialiseringsprosess» :-)
Vi i kommunikasjonsbransjen kan hjelpe til med denne sosialiseringen, blant annet gjennom å spre kunnskap som vi tradisjonelt har benyttet i medietrening- og krisehåndteringsøyemed.