Gjennomsiktighetens tidsalder
Skrevet av den 7. juni 2011
Facebook blir avslørt i sitt forsøk på å sverte Google. En ung Frp-politiker i Bergen ønsket en kjent aviskommentator død. Demokratenes kronprins blir bokstavelig talt tatt med «wieneren» ute. I kveld: En britisk journalist publiserer en truende privat Twitttermelding (en såkalt DM) fra en kjent fotballspiller. Det er en ny og helt gjennomsiktig verden der ute. Vet vi hvordan vi skal håndtere den?
Jeg mener å observere to utviklingstrekk her som profesjonelle kommunikatører må ta innover seg.
1) Ingenting kan forventes å bli mellom de partene som kommuniserer. Ingenting er lenger hemmelig.
2) Hurtigheten gjør at ALLE kan gjøre feil. Feil som kan få store konsekvenser hvis de håndteres galt.
Drittpakker
La meg ta det første først. Det er ingen hemmelighet at PR-byråer fra tid til annen har fasilitert og formidlet drittpakker, blant annet av den typen Burson-Marsteller gjorde for Facebook. Før ble disse imidlertid formidlet til journalister. Journalister som også ga kildevern. Alle visste dette, men pakkene kom ofte på trykk, uten at det var mulig å spore informasjon til et bestemt byrå og en bestemt oppdragsgiver. Journalister avslører ikke kildene sine, og liker også en klapp på skulderen for en god gravejobb.
En blogger har ikke samme lojalitet til kildevernet. Og hvorfor skulle han eller hun ha det? Og kanskje betyr dette også død over drittpakkene. Det bør uansett aldri være en anbefalt strategi å slenge dritt.
I England har over 30 kjendiser sikret seg en rettslig kjennelse som forbyr tradisjonelle medier å skrive om vedkommendes kjærlighetsliv (og da nok i betydningen av utenomekteskapelig). De trodde de var trygge. Helt til en anonym brukerkonto på Twitter valgte å «oute» Ryan Giggs som en av dem. Giggs har svart med taushet og å stevne Twitter for retten. Han burde heller svart med klassisk mediekrisehåndtering.
Enter the panic button
Og det tar oss over til det andre utviklingstrekket. Med Twitter er det fort gjort en sende en tenkt DM som en åpen melding, og plutselig er den der for hele verden til å se. Og selv om du sletter den – har du først publisert den kan du banne på at noen allerede har sett den eller at Google finner den. Spør Anthony Weiner, som skulle sende et lettkledd bilde av seg selv til en ung dame, men endte med å sende det ut til hele Twitterstrømmen sin. Enter the panic button. Delete. Too late.
En ting er selv å sende ut feil, en annen ting er å sende en DM som publiseres av mottakeren i Daily Mirror og hele Twitterstrømmen. I kveld (tirsdag 7. juni) fortalte Daily Mirros sportsjournalist Oliver Holt at han ble kalt «you fat prick» av Manchester United-spilleren Rio Ferdinand, fordi han hadde nevnt spillerens uteblivelse fra en dopingtest for noen år siden. Det utviklet seg til en veritabel krangel i full offentlighet (en krangel som de også hadde hatt i mixed zone etter helgens landskamp). Flere forsvarte Rio Ferdinand med at spillere alltid har hatt sine «run ins» med journalistere. Men er det ok at fotballspillere kan diktere hva som skrives av om det? I den gamle medieverdenen var det ofte slik. Journalister og spillere sto i et avhengighetsforhold til hverandre. Noen ganger fikk journalistene en god historie når det passet spilleren, i bytte mot å ikke skrive det som ikke passet spilleren. Dialogen mellom Holt og Ferdinand markerer muligens en forskjøvet maktbalanse i favør av journalisten. Men det markerer også noe annet: Nemlig at journalister – som andre – ikke lenger nøler med å offentliggjøre noe som var ment som privat. Og de har fått en arena der de kan melde det raskt og ufiltrert.
Så hva er lærdommene er for profesjonelle kommunikatører?
Når ingenting er hemmelig lenger, øker kravene til etterrettelighet og etikk. Det stiller også helt nye krav til kommunikasjonsferdigheter, til opplæring og øving. Kommunikasjon må bli en kjernevirksomhet i enhver organisasjon.
Alle kan gjøre feil, og da gjelder det å ikke få panikk, men å håndtere det riktig. God gammeldags mediekrisehåndtering tar deg langt. Derfor øker kravene til krisekommunikasjonsferdigheter i enhver organisasjon. Når Weiner først valgte å stå frem, så kom han veldig godt fra det. Godt nok til å fortsette sin politiske karriere? Det gjenstår å se.
Ingen er ufeilbarlige, å gjøre feil er menneskelig. Det viktigste er alltid å gjøre rett for seg når man først har gjort en feil. Slik bygger man omdømme også i gjennomsiktighetens tidsalder.
Se Weiners krisehåndteringspressekonferanse her:
To ting som ikke er nevnt i artikkelen:
1. Ollie Holt er gammel Leyton Orient-spiller, og Rio Ferdinand er gammel West Ham-spiller – mao hatet er ekte!
2. Kanskje viktigere – hvis journalister får et omdømme som sier at de ikke kan holde tett om noe, selv ikke private eposter, kan det oppfattes som brudd på kildevern og flere vegrer seg for å snakke med journalister. Da blir det faktisk mindre transparens!
Hei Andreas,
Først og fremst beæret over å få en kommentar fra Norges beste sportsblogger (det har Finansavisen skrevet!). Dernest takk for opplysningen om Ollie Holts karriere i Leyton. Du fylte et kunnskapshull der. Ditt synspunkt nr.2 er meget interessant. Kanskje vil også sånne brudd bety slutten på journalistikken slik vi kjenner den. Med de sosiale mediene har jo fotballspillere og andre celebriteter fått en direkte mediekanal ut selv, og så får journalistene nøye seg med å rapportere hva som blir eller ikke sagt på Twitter. Det er det jo en stor tendens til allerede, men VG og Dagbladet som førende medier her hjemme.