Krisehåndtering som forventet

At det kryr av pedofile prester i den katolske kirke er ikke overraskende. Overgrepssakene gjennom årene har vært alt for mange til å la seg sjokkere. Mer overraskende er det at mange virker å være forbauset over at den katolske kirken takler krisen så elendig. Gjennom hele påsken ventet «hele» verden at Paven skulle si noe. Det var et fåfengt håp. Jeg mener den katolske kirken opptrer nøyaktig som forventet.

Vi snakker tross alt om en institusjon som utviklingsmessig ligger hundrevis av år bak resten av samfunnet. Den katolske kirke lever i sin egen boble, og dette går langt tilbake. Prestene nektet å se i stjernekikkerten til Galileo Galilei, under inkvisisjonen ble dyktige og annerledestenkende mennesker brent på bålet, kvinner er siden Jesus’ tid nektet adgang til det meste og nå jager kirken homofile. Aldri fred å få fra kirkens små mørkemenn!

Det tok 366 år…

Tatt i betraktning disse ubestridelige fakta, ville det vært sjokkerende å oppleve om den katolske kirken nå plutselig skulle fremstå som moderne aktører i krisehåndtering; være en kirke som viser empati og som tar ansvar. Først i 1992 beklaget Pave Johannes Paul II kirkens behandling av Galileo Galilei. Full oppreisning fikk imidlertid ikke Galilei før 2008 – 366 år etter hans død. Kan det bli verre?

Fordi den katolske kirke er så virkelighetsfjern, så ser heller ikke kirken denne krisen. Dermed greier kirken heller ikke å ta tak i krisen. Paven snakker om helt andre saker; om abort, om krig, om Gaza osv. Andre biskoper folder sine hender og ser en annen vei. En katolsk biskop uttalte sågar til fremmøtte pressefolk at nå er det nok snakk om «det der».

Tre mantra i krisehåndtering

Jeg har derfor ingen forhåpninger om at mine betraktninger spiller noen som helst rolle, og således kunne jeg like godt latt være å skrive dette innlegget, men jeg prøver likevel. Det er spesielt tre ting en aldri kommer utenom ved kriser: Erkjenn ansvar, vis empati og iverksett handling. Så enkelt og likevel så vanskelig. På disse tre punktene har den katolske kirke vært en katastrofe.

Ikke fei for andres dør

Der kirken scorer minst dårlig er på ansvar. Den katolske kirke har delvis erkjent ansvar, men svarene er så ulne at det er umulig å komme utenom strykkarakteren. Kirkens menn hevder at overgrep skjer overalt i samfunnet, i alle trossamfunn. Det er så håpløst: Skyld aldri på andre! At overgrep skjer ellers i samfunnet er ingen unnskyldning for at du selv kan forgripe deg på andre. Det blir som hvis en morder i retten fremholder at han anså det greit å drepe – fordi andre har gjort drept før han. Å ta ansvar betyr å ta et ubetinget ansvar, uten forbehold. Fei for din egen dør, ikke for andres.

Ikke sympatiser med overgriperen

Vi har ikke sett mye empati hos de geistlige mørkemenn. Litt empati har vært å spore hos den norske biskopen Bernt Eidsvig, men da han på NRK Dagsrevyen sa at dette er en tragedie for de berørte barna, men i neste setning fortsatte med å si at dette også er en tragedie for overgriperen, som har vært nødt til å leve med sine overgrep i mange år, så setter Eidsvig likhetstegn mellom smerten og skammen hos offeret og hos overgriperen. Det er et enormt skille mellom et offer og en overgriper, spesielt i pedofilisaker. Den personen som forgriper seg på små barn – som sammen med drap anses som det mest groteske og «laveste» et menneske kan gjøre – fortjener ingen sympati. At også overgripere i en moderne rettsstat har krav på å kunne gjøre opp for seg og få tilgivelse er en helt annen sak, men dette er synspunkter du ikke uttrykker under selve krisehåndteringen.

Null troverdighet til å rydde opp

Endelig har vi dette med å iverksette handling, som er rene katastrofen å bevitne. Bølgen av avsløringer de siste dagene får den katolske kirke til å fremstå som en sekt, ikke som en trossamfunn. Gjennom hundrevis av år har kirkens menn bevisst dysset ned og skjult overgrep på barn, for å beskytte hverandre. Også Pave Benedict XVI skal visstnok hatt kjennskap til flere saker uten å gjøre noe. Mange av biskopene får også fortsette å preke etter at de har blitt avslørt.

Denne unnfallheten er satt i system: Kirken har visst om tusenvis av overgrep i en rekke land uten å gjøre noe, de har utbetalt millionbeløp til ofre for å legge lokk på sakene og nå er det fremkommet at den norske katolske kirke har et hemmelig «overgrepsarkiv», skjult for politi og påtalemakt. Det er nesten så om en må klype seg i armen, at virkeligheten så til de grader overgår fantasien. Selv ikke Dan Brown kunne greid dette bedre!

Rent komisk – om man kan bruke et slikt uttrykk i så grotesk sak – blir det når biskopene har opptrådt som selvutnevnt påtalemakt og latt være å melde inn sakene, fordi kirken mente at sakene var foreldet, eller at offeret ikke ønsket å stå frem. Det er selvsagt ikke en oppgave for den katolske kirke å mene noe om foreldelsesfrister på overgrepssaker!

Finnes det virkelig noen personer i verden nå som har tillit til at den katolske kirken evner – eller å ønsker – å rydde opp i egne rekker? Eller må samfunnet vente like lenge som Galileo Galilei før Paven gir en full oppreisning til alle ofre som har blitt offer for kirkens pedofile mørkemenn?