De usosiale mediene

usosiale_medier

Det hele startet med en lunsj der Twitter og Facebooks samfunnspåvirkning ble det store samtaleemnet mellom meg og noen kolleger i Nucleus. Selv regnet jeg ut at jeg omtrent brukte 40 timer i uken på disse mediene og det var utvilsomt en tankevekker. Derfor besluttet jeg å pålegge meg selv litt ferie fra sosiale medier og her følger mine betraktninger fra helvetesuken.

Eksperimentet: Fri fra Twitter og Facebook i syv dager

Klokken 11:30 mandag 27. februar startet dette tilsynelatende håpløse eksperimentet med formål å finne ut hvordan jeg ble påvirket av å være uten mine to største tidsfordriv på nett. Ville jeg få de samme abstinensene som en røyker som forsøker å slutte? Hva skulle jeg gjøre når jeg ville kommentere noe flaut jeg så på tv, eller mobbe andre fotballklubber for å ikke være like store og mektige som Lyn, Røa og Manchester United? Hva ville i grunnen skje med atferden til en singel kar som så til de grader har latt Twitter og Facebook bli en så sentral del av livet?

Ligger det noe sannhet i at det er vanskeligere å motstå sosiale medier enn røyk, alkohol og sex, slik Aftenposten formidlet den 7. februarEn undersøkelse gjennomført av TNS Gallup slår i hvert fall fast at over 70 prosent av alle nordmenn som kobler seg til internett sjekker Facebook ukentlig, og det er et oppsiktsvekkende høyt tall, selv om det ikke er økende. Slik det er for Twitter.

Den første smellen kom allerede klokken 15:10 samme mandag. Som en ren refleks slo jeg inn bokstaven f i adressefeltet på nettleseren og opp spratt Facebook-siden. Jeg så bort og innså at jeg trengte profesjonell hjelp. Min kollega Helga Flatland kom bort og logget meg av Facebook og Twitter. Jeg ble også tvunget til å slette appene mine på iPhonen. Nå var jeg på trygg grunn. Endelig. Men jeg følte meg som en rusmisbruker som hadde gått på en smell.

Observasjon 1: Panikken ved å stå utenfor

De første dagene var ikke morsomme i det hele tatt. Ikke fikk jeg kommentert historiens kleineste tv-program (Sønner av Norge på Tv2) til mine følgere på Twitter og ikke fikk jeg fulgt med på hva som skjedde i feedene mine. Da jeg kom hjem fra jobb og fant bananstillingen i sofaen tok jeg meg selv i strekke meg etter iPhonen eller macen sikkert 50 ganger på noen små timer. Ikke en overdrivelse. Følte meg nesten venneløs og gikk betuttet i seng ved 23-tiden. Etter noen dager hadde jeg fullt program hele uken med venner og familie. Sosiale medier fikk vike for den virkelig verden og det føltes godt.

Observasjon 2: Hvor ble det av folkeskikken?

Det beste med å stå ”på utsiden” er å kunne observere folk rundt meg og deres vaner. I løpet av uken var jeg i flerfoldige sosiale settinger og felles for alle var at godt voksne mennesker satt med nesen langt opp i iPhonen i løpet av tiden vi var sammen. Noen mer enn andre, men stort sett samtlige personer måtte inn å sjekke Facebook eller Twitter. Mens de hadde satt av tid til å være sammen med meg. Hva de skulle sjekke gir jeg fullstendig blanke i, men jeg opplevde dette som veldig forstyrrende.

Det bikket fullstendig over for meg da jeg fikk en voksen dame ved siden av meg på kino som satt på Facebook-chatten under filmen. Hun fikk en fresende melding om å legge ned moben og sette øynene i skjermen. Ikke veldig hyggelig, men et sted går grensen. Dessverre er ikke dette et nytt fenomen, noe som på glitrende vis ble formidlet av Aftenpostens Miriam Lund Knapstad den 18. februar i år.

Selv har jeg tatt meg selv i å sjekke Twitter-feeden min mens jeg har sittet i møter. I møter. Da er det noe som er riv ruskende galt. Når jeg også på forrige hyttetur med fatteren satt 80% av tiden og sjekket Facebook og Twitter så skjønte jeg at jeg ikke hadde et sunt forhold til dette. Hvor ble det av den gode samtalen eller den faktiske sosiale interaksjonen med egen familie? Den helgen hadde den forsvunnet som dugg for solen og det var ikke kult.

Observasjon 3: Det store savnet.

Når alt er sagt og skrevet om manglende folkeskikk hos deler av min omgangskrets, og mest av alt meg selv, har selvsagt Facebook og Twitter vært sterkt savnet. Særlig Twitter. Der bruker jeg mye tid og det har jeg selvsagt mye igjen for. Der har jeg friske diskusjoner og kan dele både bilder, videoer og betraktninger jeg gjør meg opp etter hvert som dagen skrider frem. Jeg får nyhetene mine derfra ettersom jeg har designet min egen nyhetsfeed.

Som kommunikasjonsrådgiver i et av landets ledende kommunikasjonsbyråer er det dessuten min jobb å fullt ut beherske og forstå disse mediene. Det er min jobb å være ”superbruker” for å kunne gi gode råd som gir omdømmemessige og forretningsmessige gevinster. Men, for meg  – som for oss alle – er det viktig å tenke gjennom hva man bruker tiden på og hvordan man bruker den. Det gir kvalitet til tiden vår. Og det gir kvalitet til tiden jeg gir andre.

Jeg gikk ikke glipp av en pøkk i uken som gikk og jeg klarte meg fint uten. Jeg leste en bok jeg ikke tror jeg ville lest ellers og jeg var stort sett mer tilstede hos dem jeg var sammen med. Men viktigst av alt fikk jeg større bevissthet om hvor langt uttafor det er å sjekke Facebook og Twitter når man er i sosiale settinger. Du er der som regel for en grunn og det er ikke fordi man skal sitte i et hjørne og oppdatere Twitter-feeden sin.

Konklusjonen er derfor ganske enkel: Bruken av Twitter og Facebook skal modereres kraftig når jeg er sammen med andre mennesker. Kan virke som en bagatell, men det er ikke slett ikke noe hyggelig å være sammen med folk som konstant sitter med nebbet ned i iPhonen. Det kan vel vente til man sier ha det, eller tar en tur på ramma?

4 Kommentarer

  • Viidar mars 5, 2012

    Jeg tror jeg nok ville hatt godt av et lignende prosjekt, og jeg vet allerede at jeg ville slitt med å ikke sjekke Facebook, Path, Twitter og andre apps som ligger på hjem-skjermen på telefonen.

    Jeg tror også jeg vil kunne si at jeg ville følt meg utenfor. Jeg ville gått glipp av de debattene som foregår innen min sosiale medie-sfære hvor blant annet andre faglig relevante personer for min jobb er veldig aktive. Hver dag.
    Kampanje og Kreativt forum er ikke nok, diskusjonene som gir meg mye florerer nemlig på Twitter og Facebook.

    I tillegg tror jeg noen ville blitt skuffa over glemte bursdager… For hvem har vel disse i kalenderen eller i hodet i disse dager? :)

  • Ja, disse bursdagene er viktigere enn folk tror. Selv har jeg en bursdagsapp, men den er styrt av at jeg må legge inn alle bursdager manuelt og da er det mye lettere med Facebook.

    Du får teste ut en some-fri dag, det var den første dagen som var verst;)

  • Inge Eidem mars 5, 2012

    Mange tankekors her, ikke minst de timene vi i lag med våre barn er på disse «sosiale» mediene, våre barn er de digitalt innfødte som har vokst opp i den tro at foreldre har et blått skjær i ansiktet, de har jo nesten ikke sett oss uten. Jeg kan ikke kvitte meg helt med denne sosiale aktiviteten, men jeg har laget meg noen regler for at når jeg kommer hjem så går jeg og barna tur langs elva, og så godt jeg kan la maskin og telefonen være til de har lagt seg, jeg er ikke superflink til dette men uten noen kjøreregler vil jeg tro at barna våre mister mye av barndommen, det forventningsfulle blikket da de klarer noe ekstraordinært, det blir aldri besvart da vi sitter med nesa plantet i skjermen… Heads up!

  • Helt enig med deg Inge. Har ikke barn selv, men har et par fadderbarn som skal ha min fulle oppmerksomhet når jeg er på besøk og da skulle tatt seg ut hvis Twitter-feeden min hadde fått like mye oppmerksomhet som dem.