Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har omfavnet åpenhetssamfunnet på en måte som har imponert meg – og som samtidig utfordrer mine tidligere oppfatninger av hvor åpen man egentlig kan være.

PST het engang i tiden POT (Politiets overvåkingstjeneste). POT var alltid omgitt med et mystikkens slør. Ikke visste vi hvem de var eller hva de holdt på med. Etter hvert som den kalde krigen tok slutt, ble det lettet på sløret – frivillig eller ufrivillig. Tidlig på 90-tallet ble det kjent at POT hadde overvåket en hel rekke norske politikere og mennesker på venstresiden, noe som ledet frem til det som senere har fått navnet Lund-kommisjonen. I takt med økende krav til åpenhet i samfunnet, har også PST (skiftet navn fra POT i 2002) åpnet opp. Faktisk vil jeg påstå at PST har gått fra å være en hemmelig overvåker til en samfunnspartner som både deltar i debatter og setter agenda for debatter i det norske samfunnet. PST har tilpasset seg demokratiet – og ikke motsatt.