Dette blogginnlegget handler om norsk rettskriving. Å nei, ikke nok et slik innlegg, tenker du kanskje nå. Enda mer flisespikkende mas om detaljer i språket vårt. For det er en del som bryr seg på området. Og jeg er blant dem, for det er tydeligvis langt fra nok til å gi resultater. Herved mitt lille bidrag til saka.

Det må være lov å nevne det (uten å bli beskyldt for å kaste stein i glasshus når man slumper til å skrive noe feil selv). Ærlig talt; det renner jo over av skrivefeil på alle bauger og kanter, og ikke minst der hvor man minst venter det – i skrift produsert fra myndighets-, forlags,- skole,- reklame-, kommunikasjons- og mediehold. Det er dette de oppvoksende slekter tar etter. Derfor må noe gjøres.