Stå for dine meninger, også i «betente» saker!
Skrevet av den 4. august 2011
Jeg er spent på hvordan Siv Jensens «mildere» tone i fremtidige innvandrings- og integreringsdebatter vil slå ut for FRPs oppslutning. Blir hun utydelig på partiets kanskje viktigste kampsaker, støter hun trolig bort mange trofaste FRP-ere, samtidig som hun gir opposisjonen anledning til å score poenger ved å fremstille henne som en politiker som vender kappen etter vinden.
Flere kommentatorer spår en mildere og mer reflektert debatt rundt innvandrings- og integreringspolitikk etter terrorhandlingene i Oslo, og allerede har Siv Jensen uttalt til VG at hun har «forandret» seg
Jeg tviler ikke på at Siv Jensen er like rystet og preget av sorg som oss andre. Mer tvilende er jeg til om hun kommer til å forandre seg, og ikke er jeg så sikker på at debattklimaet rundt disse viktige spørsmålene blir mer reflektert heller. Om det er riktig at politikere skal «dempe» seg er jeg også usikker på. Jeg ønsker ikke tammere politikere! Selv om jeg er sterkt uenig med FRP i det meste, og således finner stor glede i et svakere FRP, ser jeg flere kritikkverdige forhold i norsk innvandrings- og integreringspolitikk, og det må vi debattere. Fritt og åpent, selv etter disse grusomme hendelsene. Jeg vil ikke se en «annen» Siv Jensen. Demokratiet trenger FRPs viktige stemme, kanskje spesielt i disse viktige sakene.
Tydelighet skaper forutsigbarhet
Men for å være litt realpolitisk: Det finnes nok av eksempler på at det ikke er så lurt å «endre» personlighet. Hva det betyr for oppslutningen til FRP gjenstår å se, men etter sitt utsagn fikk Siv Jensen sterk kritikk fra FRPs «søsterparti» i Danmark, Dansk Folkeparti. Partileder Pia Kjærsgaard mente Siv Jensen fremsto som uten ryggrad, og at det nettopp er i saker som du får kritikk for du må stå opp for sine meninger. Siv Jensen var sikkert glad for den kritikken, siden FRP ønsker å distansere seg fra det mer nasjonalistiske Dansk Folkeparti, men det er en annen historie…
Jeg synes likevel Kjærsgård berører et viktig kommunikasjonspoeng som vi alle bør legge oss på minne, enten vi er politikere, næringslivsledere eller for den saks skyld foreldre. Selvsagt er det tøft å stå frem med klare meninger som tilsynelatende «alle» er i mot, men på sikt kan det betale seg. Det viser integritet. Du sier det du mener, og du mener det du sier. Fremfor alt skaper det forutsigbarhet og trygghet, som spesielt personer i lederposisjoner (inkludert foreldre) bør være opptatt av å skape. Dette er selvsagt ikke ensbetydende med aldri å innrømme feil, endre mening eller forandre seg på enkelte områder. Kun idioter mangler evnen til å lære av egne feil.
Stoltenberg versus Norge
Jens Stoltenbergs håndtering av Maria Amelie-saken er et godt eksempel på gevinsten ved å være klar og tydelig, selv i en upopulær sak. Mot seg hadde Stoltenberg et land som nærmest hadde «gått amok»: Tusenvis av personer i fakkeltog, opprop av kjente personer, støttekonserter og ikke minst en samlet presse. Stoltenberg, som ofte blir beskyldt for å være veik og vende kappen etter vinden, valgte å stå fast på beslutningen om å sende Maria Amelie ut av landet, og i etterkant viste det seg at AP gikk frem solide 4,8 prosentpoeng på den prinsippelle saken. Det er noe å tenke på, Siv Jensen!
Kroppsspråket må heller aldri undervurderes, og kanskje har Stoltenberg vært mest tydelig her. I kombinasjon med flere minneverdige taler, har Stoltenberg kroppsspråk signalisert både sorg, empati, fasthet, styrke og optimisme. Dermed har han fremstått som den trygge havnen vi alle søker til i stormfulle og tunge stunder. Stoltenberg har vært en landsfader. Som motsats til Stoltenbergs kroppspråk kan vi se for oss tidligere president George Bush Jr., som i sine taler etter 9/11 måtte leve med sitt medfødte grimase, som minner om et flir. Ordene som kom ut av munnen sa én ting, ansiktet med smilet sa noe helt annet…
«I have a scream»
Et strålende eksempel på risikoen ved å endre personlighet, står tidligere presidentkandidat Howard Dean for. Dean var kjent for å være flink, saklig og til å stole på, men han ble ansett som litt kjedelig og konservativ. Da Dean i en valgkamptale som forventet ikke greide å få opp stemningen (han var jo litt kjedelig…), kom han på ideen om å bli «en annen». Han kastet dressjakken, slipset og brettet opp armene. I en energisk tale, som av kommentatorene ble døpt til «I have a scream» veivet Dean med armene og skrek, til forskrekkelse for millioner av TV-seere. Deans kandidatur (mannen ble jo ansett å være gal) var selvsagt steindødt dagen etter. For hans ettermæle hjalp det heller ikke at amerikanerne fikk et nytt utrykk, «To do a Dean scream», eller at den miksede «rap-versjonen» av talen spredde seg som farsott på amerikanske radiostasjoner og diskoteker.
Så før du bestemmer deg, Siv Jensen, om hvordan du skal opptre i fremtidige debatter på saker som dere normalt står sterke, bør du tenke tilbake på Stoltenbergs prinsippelle standpunkt i Maria Amelie-saken. Jeg anbefaler deg også å nyte Deans herlige tale «I have a scream» på YouTube.
Er det virkelig så vanskelig å vente noen dager og ta debatten ETTER den tøffeste sorgperioden? Forstår du ikke at det politiske Norge tenker på andre ting enn «scoring av poeng» akkurat nå?
Hei Jøran,
Jeg beklager at mitt blogginnlegg har støtet deg, fordi du mener jeg viser manglende empati for den ufattelige tragedien som har rammet oss. Det var ikke min hensikt. Men jeg tror du misforstår når du (hvis jeg tolker deg riktig) føler det slik at jeg nå sitter og savner en hard politisk debatt, i disse dagene som preges av sorg. For å gjøre det klart og tydelig: Det gjør jeg ikke. Jeg har forståelse for og synes også det er riktig at vi lar spissede politiske ordskiftninger ligge. Derfor var det også en klok beslutning å utsette valgkampen.
Det jeg ønsket i mitt innlegg var å drøfte noen kommunikasjonsmessige prinsipper – på generelt grunnlag – om viktigheten av å være tydelig og forutsigbar. Dette var ”bloggtanker” jeg har hatt liggende lenge, men som ble ekstra aktualisert med Siv Jensens innspill. At du oppfatter timingen for publiseringen respektløs respekterer jeg, og igjen så beklager jeg at du føler deg støtt.
Men for å utdype mitt poeng: Jeg føler IKKE at vårt politiske debattklima preges av for mange usakligheter, stigmatiseringer og annet «grums». Tvert i mot er den politiske debatten her hjemme, i forhold til mange sammenlingsbare land, svært forsiktig. Jeg ønsker derfor ikke mer forsiktige politikere, som i frykt for å støte noen miljøer går «rundt grøten». Spesielt etter grusomhetene nylig er det viktig å slippe ulike meninger løs, enten man liker dem eller ikke, slik at meningene på en tydelig og klar måte kan motdebatteres. Jeg er derfor enig med Stoltenberg som sa at vi skal møte uhyrlighetene med mer åpenhet og mer demokrati. Når det gjelder FRPs politikk og gjerningene til en ond og sinnssyk mann, som enkelte har ymtet frempå går en linje mellom, så ser jeg ingen sammenheng her. Dette er også oppfatning som Erna Solberg senest i dagens Aftenposten støttet.
Men selvsagt liker jeg ikke alt som kommer fra fremtredende FRP-ere. Selv har jeg beina plantet godt på venstresiden, og finner derfor mange utsagn derfra både usmakelige og stigmatiserende. Spesielt finner jeg ordet «korstog» usmakelig fordi det viser en enestående historieløshet om hva korstogene egentlig var. Like fullt ønsker jeg slike utsagn velkommen i den politiske debatten, fordi kun da kan de bli imøtegått. Et annet poeng er at FRP trolig har spilt en stor og viktig rolle for å demme opp for enda mer radikale og ytterliggående miljøer.
Det som jeg derimot håper kommer ut av dette, er at nettaviser dropper muligheten som debattdeltakere har til å legge ut hatefulle og motbydelige meldinger, under dekke av anonymitet eller fiktive navn, noe som jeg synes er direkte feigt og forkastelig. Dét håper jeg forsvinner i kjølvannet av denne tragedien – ikke friske politikere med sterke meninger.
Mvh
Sven